Det er vårjevndøgn i dag, og de lyse dagene står i kø fremover. Som et ironisk skjebnepek, ble dagen likevel mørk for meg. For fra i dag av kan jeg føye nok en autoimmun diagnose til lista mi. Orker ikke å utbrodere, fordi jeg trenger å være i fornektelsesmodus på ubestemt tid. For nå har det vært vel mange utfordringer i det siste.

En autoimmun sykdom er en tilstand hvor kroppen av ukjent grunn går til angrep på seg selv. Således føles det som om min kropp virkelig har gått haywire, og gjør alt den kan for å gjøre livet så tøft som mulig. Hvorfor meg? Kunne det ikke rammet noen som virkelig har misbrukt sin tilmålte tid her på jorda, heller? Den slags omvendt kardemomme- logikk fungerer selvfølgelig ikke. Selv om jeg noen ganger syns det hadde vært på sin plass. Men jeg får det ikke bedre uansett, så det spørsmålet kan jeg like godt sparke i rævva, først som sist.

Å sparke litt kan kanskje bidra til at jeg får ut noe av all den frustrasjonen som tårner seg opp inni meg. I hvert fall føler jeg behov for å få det ut, punktere den vemmelige verkebyllen stappfull av vonde følelser. Det burde holde i massevis å verke i kroppen, men akkurat nå verker sjela også. Inni meg renner strie elver av tårer. Utenpå ser jeg ut som før. Fasade og indre terreng matcher ikke, men det er sikkert like greit. Tenk og gå rundt som en åpen tårekanal? Hadde vel blitt tvangsinnlagt også da, bare for å toppe alt.

Det er ikke mer synd på meg enn andre. Alle har sitt å stri med. Men når livet klusser seg til, må det være lov å si det høyt.  Jeg har det ikke spesielt bra akkurat nå. Men det vil bli bedre. Ting går seg til, på den ene eller andre måten. Jeg må bare få igjen pusten først. For når livet langer ut slag etter slag, mister du pusten. Men jeg har årelang trening i å innhente meg selv, og det skal jeg gjøre nå også. Enten livet vil eller ikke.